Du fr ikke ALLTID til alt du vil her i livet

Dette startet som en kommentar til en blogg som handlet om at det du vil her i livet det fr du til, s lenge du bare vil og jobber hardt nok for det. At det er kun deg selv som setter grenser og begrensninger i ditt liv.

Dagens innlegg gir meg faktisk litt vondt i magen... Kan begynne med si at jeg er helt enig med at vi som regel skaper vre egne begrensninger, det er faktisk noe jeg selv er veldig opptatt av. Samtidig som jeg begynner bli litt lei. Jeg begynner bli litt lei av leve i en verden hvor det jeg mter overalt er at man alltid skal kunne klare alt bare man jobber eller vil det hardt nok. I et slikt samfunn er jeg rimelig sikker p at de fleste ser p meg som rimelig mislykket, og at jeg er det fordi jeg er lat eller ikke vil/nsker ting nok. Jeg tror ikke det kunne vrt s mye lengre fra sannheten enn det er mulig komme. insinuere at jeg ikke har fullfrt skolen fordi jeg ikke ville det nok, eller at jeg ikke klarer vre i jobb fordi jeg ikke jobber hardt nok... Jeg kjemper beinhardt som regel hver eneste time av hver eneste dag, greia er bare at det synes ikke. Opp gjennom rene har jeg hatt mange drmmer og nsker, mye av dem har jeg lagt mye energi og krefter bak oppn med som regel drlige resultater. Jeg har lrt at JA tro kan flytte fjell, men hvis det fjellet du trenger f flyttet p for oppn mlet/drmmen din befinner seg bak la oss si tre andre fjell som du daglig m flytte p bare for i det hele tatt til en viss grad fungere i hverdagen, vel da er det faktisk sjeldent man kommer seg i ml og fr flyttet p det fjellet man egentlig virkelig vil flytte p.

Ofte fler jeg at jeg daglig gr forbi mine egne grenser og begrensninger. Bare s synd at det som regel handler om p en okey mte komme seg gjennom dagen og dagens gjreml snn at man kan f en ny sjanse til kunne gjre alt pny i morgen.

Jeg sier ikke at jeg gir opp, eller at jeg aldri noensinne kommer til oppn noen av de tingene jeg virkelig VIL. Men noen ganger kan du jobbe deg halvt ihjel og nske deg bl i trynet uten at du faktisk fr til det du vil, og det m vre helt okey det ogs. Fordi det at du ikke fr til ting eller oppnr den drmmen betyr ikke at du er mislykket, svak eller mindre verdt som et menneske.

Og denne er til alle dere som heller ikke fler at dere fr til det dere vil her i livet men som fortsetter allikevel, dere er fantastiske og minst like inspirerende (om ikke mer) som de som fr til "alt" de nsker gjre her i livet. Og jeg nsker meg at vi alle slutter fle at vi ogs en dag skal f det til, fordi vet du hva du fr til noe akkurat n, akkurat n puster du, akkurat n er du i live og det i seg selv er noe helt fantastisk!

Driter i alt og drar p ferie!

Egentlig gr ting ikke noe bra, s jeg hadde til og med sagt det til psykologen s jeg fikk time lenge fr det hadde gtt en uke siden sist. Men den blir ikke noe av. Jeg driter i absolutt alt, alle avtaler osv for begynnelsen av neste uke og drar p ferie. Kanskje dumt, men logikken er at det er bedre vre i live enn ende opp dd. S fr man heller fikse opp i ting litt senere eventuelt.

Jeg hper jeg fr dratt litt vekk fra alt det inni meg ogs og at jeg bare kan kose meg, mye hpe p kanskje men likefult s hper jeg p det.



Det er frste gang jeg drar uten familien og mannen p ferie, men det skal nok g bra. Egentlig har jeg gtt litt p eggeskall i dag, bare ventet p at noen skal ta tak i meg og si HALLO du er altfor syk og deprimert til stikke p ferie du m heller rett inn p sykehuset. Men s kommer jeg p at ingen egentlig vet hvor drlig det gr, s da puster jeg litt ut igjen.



En ferie n uten sikkerhetsnett er kanskje ikke s lurt, men jeg trenger noe, en forandring. Dessuten kan det ikke bli stort verre, og jeg holder ut de dagene ferien er p, fordi jeg vet at jeg er sterk, sterkere enn jeg tror.

N fr jeg lpe for dra til flyplassen!

Jeg har endelig ftt meg traktor!!!

Siden jeg er hestejente har jeg lenge drmt om bytte ut den lille (men veldig fantastiske) konebilen min med en ordentlig bil som kan trekke hestehenger. Vi har jo en bil som kan trekke hestehenger i familien, men den er bare ikke god nok p noen som helst mte. Hver gang vi har trblet nr vi har kjrt hest (og det er blitt noen ganger...) s har jeg drmt om eie en traktorbil. Noe som ville kommet seg ut av gjrma, noe som ville klart trekke seg opp bratte bakker vinterstid og som ikke minst kunne trukket den store hestehengeren med to store hester uten at det er noe problem for den.

Vel n endelig er p en mte mine drmmer bnnhrte. Det ble ikke akkurat det jeg hadde hpet p og drmt om, men nesten det samme bare en eldre versjon. Er jo bare et r siden vi kjpte smbruket og tok opp et ln banken egentlig ikke ville gi oss, s det var bare ikke riktig timing mtte ta opp enda mer ln. Heldigvis for meg s ordner ting seg p et vis etterhvert uansett. En pajero har nemlig sttt i flere mneder og nesten bare ventet p meg fles det nesten litt ut som. Nr den ble lagt ut for salg hadde jeg akkurat innsett at det var noe snt jeg mtte ha i den prisklassen, s jeg sa ja til kjpe den. S n i det siste har jeg bare ventet p at det skulle bli juli s den ble min. Jeg har ftt sett den litt da for den har sttt hos min bestevenninne og ventet p meg, er nemlig hennes far og mannen hennes som skulle selge den.


Fine fine traktorbilen min utenfor stallen i dag tidelig <3

Oppi at alt fles vanskelig, tungt og trtt ut s er det deilig at noe faktisk bare ordner seg. At en snn bil jeg har nsket meg og drmt om finner veien til meg. Og at pengene vi trengte fantes s vi slapp ta opp ln. Men jeg viste at noe kom til ordne seg. Jeg tror nemlig p at uflaks balanseres opp med flaks, s om noe er vanskelig s m noe bli enkelt.

S fr det heller vre at jeg tydeligvis m slite meg gjennom enda mer depresjon og muligens n influensa for at det med bilen skulle fikse seg. Jeg lever ihvertfall litt p det at jeg har ftt meg fiiiiin traktorbil for tiden s det drar meg litt opp igjen.

Fargerike monstere

Har vist ftt litt monsterdilla hehe, ikke at det gjr noe da!





Elsker, elsker alle de fine fargene!

Ellers er jeg for glad for tiden, og jeg kjenner meg ikke srlig redd lengre. Den eneste jeg flte ville skjnne meg var legen men han er p ferie. Jeg har ftt en snn merkelig ro over meg. Kanskje jeg er heldig, kanskje jeg denne gangen endelig blir fri. I gr sa jeg til en venn at selv om jeg aller, aller helst vil d s vil jeg kanskje egentlig heller aller mest bli reddet. Jeg elsker livet, og det finnes s utrolig mye herlig ved det. Samtidig som jeg ikke kan leve det. Jeg har en flelse av at ting kommer til ordne seg denne uken, p den ene eller andre mten.

Monster p neglene

Prver hardt holde meg flytende, s fikk ideen til prve putte monstrene i hodet ned p neglene istedenfor. Det hjalp faktisk litt for en liten stund.




N matcher neglene litt mer innsiden. Har ikke hatt det s bra, opplevde bli helt virkelighetsfjern igjen, at det skriker inni hodet (derav enda en grunn til at monster munner passer bra), at jeg ikke husker dager som sndagen feks... Ble s redd for vre vken at jeg tyllet i meg piller, som gjorde at jeg ble sltt totalt ut i ca 18 timer i strekk eller noe ene gangen, men ble ikke s skremt av det s var bare vken noen f timer fr jeg tok flere piller for sove en ny lang kt. Etter det var jeg tom for piller, skulle hente ut flere men brukte all min fornuft p la vre da alt tilsa at hele den pakken kom til forsvinne godt nedskylt med alkohol. S det var da jeg brukte tiden p lage monster negler istedenfor.

Ny psykologtime i morgen, hper den er mer til hjelp...

S var den her igjen

Klrna som griper tak og river meg istykker innvendig,
som fr trene til trille sakte nedover kinnene mine.
Presset som truer med knuse meg og kun lar sm hikst unnslippe.
Den bunnlse smerten som fr det til kjennes ut som at tiden str stille.
Den grusomme rastlsheten,
m jeg virkelig klare bare enda et sekund til med dette?
Hvert eneste ndedrag en kamp.

Jeg har ristet og ristet meg for f vekk depresjonen som har klort seg fast, men det eneste jeg fler jeg har oppndd er at den har klort seg mer og mer fast.
Skulle s nsket at den nye psykologen hadde sett meg og hvordan ting er, for er det virkelig meningen at man skal holde ut nr det eneste som holder meg her er frykten for ikke d.
Man kan leve en stund p den frykten, men etterhvert kommer man til et punkt hvor til og med den virker meningsls og uvirkelig.




Det gr fint (nei det gjr ikke det...)

Fake it till you make it. Det er noe jeg prver hardt p for tiden, mye av tiden funker det greit. For ikke snakke om hvor mye positivt treningen gir meg. Allikevel er jeg i depresjonens stygge klr. Jeg prver s hardt, s hardt komme utav det men det er vel en kjennsgjerning at man ikke kan rmme fra seg selv. S fort jeg stopper litt opp kjenner jeg hvordan det veller opp i meg. Vet ikke om folk vet hvordan jeg egentlig har det for tiden, nr folk sprr hvordan det gr nsker jeg ikke komme meg negativt, nsker ikke vre hun som fortsatt er deprimert. nsker ikke vre hun som fortsatt gr kun p overlevelsesmodus, nsker ikke vre en byrde p noen som helst mte.

Men mest av alt nsker jeg ikke leve mer. Samtidig som alt jeg vil er leve, jeg ELSKER leve. Men depresjonen overskygger alt og alt blir s innmari mrkt. N venter jeg bare p at min nye psykolog skal f tlf tid ogs skal jeg manne meg opp til ringe, jeg som aldri, aldri egentlig gjr snt. Men nr man er helt desperat s har man jo ingenting tape.

Vrssnill min nye psykolog, jeg vet at det sikkert er vanskelig fordi vi bare har snakket sammen en gang men jeg holder p drukne. Og alle som er rundt meg ser en annen vei fordi jeg nok har overbevist dem om at jeg ikke er p vei til drukne. Og selv om jeg egentlig ikke vil vre til mer s betyr ikke det at jeg har lyst til drukne...

Oppdatering. Som forventet gikk ikke tlf samtalen noe bra. Fikk beskjed om at jeg bare burde prve presse meg p trening, prvde si at det ikke hjelper nok, at det er det jeg har gjort lenge n. Ogs kom den mest idiotiske kommentaren, psykologen mente at jeg s ofte hadde lst ting med skade meg eller nske ta livet av meg og at det var viktig at jeg ble sjefen for flelsene. At jeg skulle klare takle ting, at det komme inn og ut av sykehuset bare ville opprettholde den tilstanden jeg s gjerne ville ut av. S det var viktig at jeg dro p trening og klarte takle ting selv p en god mte. Da klikket det for meg omtrent, ble skikkelig krass i stemmen og sa rett ut at jeg har vrt deprimert mer eller mindre hele det halvret(!) de bare har driti i passe p at jeg har psykolog, og at jeg som regel ALLTID takler ting med vre sjefen over ting og faktisk klarer presse meg p trening og at ting gr bra. Heldigvis sa hun selv at det var en idiotisk kommentar nr jeg ble sinna. Men jeg kjenner likevel at det siste hpet mitt forsvant... Beskjeden om at jeg kan ringe igjen om et dgn er ikke akkurat noe hjelpsomt i det hele tatt nr denne samtalen omtrent bare gjorde meg verre. Hva faen skal man gjre n liksom?!

Aldri hatt rdt kne og S mange blmerker fr!

Fler meg alts bare s fin, lekker og heeelt klar for stranda n alts! Hehe nei kanskje ikke helt du. Snn ser da knrna mine ut for yeblikket (eller dette ble tatt i morges n er ting blitt enda mrkere hehe), pluss at jeg har en goood del blmerker p armene (mest hyre egentlig).

Har jo samlet opp litt blmerker fra boot campen p hyre armen, men n etter at jeg begynte spille rugby har det jaggu meg flyttet en hel familie med blmerker inn p kroppen min hehe. Var en p boot campen som lurte p om jeg ikke ville prve ut spille rugby, selvflgelig sa jeg JA det vil jeg gjerne! Livet er for kort til si nei er det ikke noe snt da? Hehe. S da har jeg begynt med det ogs i tillegg. Har bare vrt p tre treninger s skjnner veldig lite forelpig, og jeg kjenner hele tiden stikk av "hjelp jeg er elendig" og lignende tanker. Men jeg rister dem av meg og fortsetter. Hjelper veldig at alle der omtrent forteller meg at jeg er kjempeflink, tar ting kjapt og at de faktisk inkluderer meg skikkelig nr vi spiller litt "ordentlig". Taklingene kan jeg ikke si at jeg er veldig glad i nr andre gjr det mot meg, men nr jeg fr smelt noen andre ned i bakken, aaaah elsker det! Eller nr man faktisk fr ballen og klarer gjre noe fornuftig!


De lange, sterke og fine neglene mine klippet jeg tvert av for ikke ta livet av noen p rugbyen nr vi skulle trene taklinger. Buhu, men det var verdt det! Siste dagen med lange negler mtte selvflgelig den svarte neglelakken p, ble ikke akkurat noe mindre trist klippe dem av da men men.

Rugby var spass artig at det kan se ut til at jeg m venne meg til at kroppen min fra n av skal vre dekt med litt (eventuelt mye) blmerker. Jeg m innrmme at jeg liker disse "battle scarene" bedre enn visse andre selvpfrte...

Jeg klatrer fortsatt mye rundt utp stupet, men s lenge jeg kan dra p boot camp, rugby eller annen trening f mestringsflelse klarer jeg faktisk nesten komme meg et lite stykke fra stupet. De gode flelsene jeg fr fra trening er ubeskrivelige, uten dem s vet jeg ikke om jeg hadde vrt her n engang. S jeg har ftt motsattproblemet, det er faktisk FRIdagene som m prioriteres for det dra p trening har jeg ALLTID lyst til presse meg til for tiden.

begynne trene er det smarteste jeg har gjort!!!

Om ikke annet har jeg ihvertfall ftt gjort en meget smart/bra ting i r. Jeg har nemlig begynt trene snn ordentlig igjen! Har hatt et nske om starte trene p noe som heter Burn Fat Boot Campganske lenge n, men det har bare blitt skjvet bort og vekk. Orker ikke, klarer det sikkert ikke, huff nei. Men s plutselig kjente jeg at JO fader heller dette har jeg nsket gjre s lenge, n hopper jeg i det prver ut den gratis prveuken! For si det snn, jeg kjente med en gang at her er stedet jeg skal trene fremover! S jeg tok ganske kjapt og skrev kontrakt om trene tre ganger i uken. Jeg har jo nsket meg trene skikkelig styrke, lre meg mye av disse basevelsene og ikke minst f hjelp til teknikken. P boot campen fant jeg alt det, pluss super koselige coacher og andre treningsglade mennesker.

Begynte trene der n i mai mned, og i dag har jeg hatt bde verdens beste motivasjonsboost og jeg fikk litt aha opplevelse. Trente styrke der sist p tirsdagen og da ble jeg ikke s sliten/stl etterp s jeg konkluderte med at selv om jeg hadde syntes det var tungt s var jeg tydeligvis god for mye mer! Dermed gikk jeg inn i dagens treningskt med et motto som var noe ala "Du er sterkere enn du faktisk tror!". S jeg kte p med vektene p alle velsene, og fant ut at jeg faktisk ER sterkere enn jeg tror!!! Slo mine personlige rekorder i alle velsene i dag og det smakte utrolig godt. Det som smakte best var nok at jeg faktisk klarte syv vanlige push ups (forrige gang hadde jeg akkurat kt fra fem til seks) s jeg var sikker p at jeg ikke kom til ke der men jaggu fikk jeg det til! Eller at jeg faktisk skulle ke s mye p vekta i knebyen at jeg mtte sprre om hjelp fra ene coachen om hvordan jeg skulle holde nr jeg skulle ta kneby med TO kettlebells, woho! Eller kanskje det beste var sumo marklften, p tirsdagen tok jeg vel 32 kg eller noe s der. I dag prvde jeg frst to stk som tilsammen ble 40, men syntes det ble litt vanskelig s neste runden klinte jeg til med en kettlebell p 44 kg. Og ikke nok med at jeg klarte det men jeg klarte 8 repitisjoner som jo betyr at det var ihvertfall ikke for tungt! At jeg klarte ha teknikken relativt bra inne selv nr jeg tok mye tyngre vekter gjorde selvflgelig alt bare mye bedre, har fortsatt litt finpuss igjen p teknikken (tar sin tid bli flink p teknikk!) men heldigvis har jeg kjempeflinke mennesker p boot campen som hjelper meg.



Ellers fikk jeg jo ogs skikkelig aha opplevelse ogs som sagt. Det var noen nye med p trening som vanlig, som bare kikket p meg siste runden fr de spurte om jeg hadde trent der kjeeeeempe lenge, for jeg tok jo s tunge vekter. De trodde nesten ikke p meg nr jeg sa at jeg hadde startet denne mneden her. Da lurte de p om jeg var fdt snn supersterk, men kunne fortelle at jeg hadde startet p samme sted som de var n, med de letteste vektene og uten vekt p knebyen. De bare s p med beundring i begynnelsen nr jeg begynte ta 44 kg p sumoen og da var det akkurat som jeg s meg selv litt utenfra, og jeg kjente bare at fy fader s langt jeg har kommet p s kort tid! For bare en uke siden var det jeg som kikket beundrende p de som kunne g ta en hvit kettlebell, og n plutselig var jeg en av dem!!!

Tenk s fremgang jeg har hatt p litt under en mned, jeg GLEDER meg STORT til fortsettelsen p dette nye treningseventyret!

Bang sa det!

Egentlig hadde jeg tenkt til komme med et positivt innlegg/neglelakk innlegg, men det virket s vanskelig f ut. Sannheten er at det gr s fantastisk bra og s drlig p samme tid. Egentlig trodde jeg at det gikk bare bra. Jeg flte meg s frisk og fin, tanker som jeg er god nok som jeg er fyk gjennom hodet. Jeg har spist s mye mat jeg bare har villet har det fltes ut som. Jeg har vrt fornyd og smilt gjevnlig.

Men innvendig har noe skurret. Akkurat som om det er en liten stemme som har hvisket ting, ting jeg ikke har nsket hre eller tro p.

Plutselig var det som en dr sprang opp og alt som skurret er begynt komme frem i lyset, og n fr jeg ikke stengt dren uansett hvor hardt jeg prver. Nesten s jeg hrer den hnende stemmen, hvor dum er man ikke om man tror man kan bare slutte med en spiseforstyrrelse, med uhensiktsmessige taklingsmter, at det store sorte hullet skulle forsvinne.

Jeg prver starte hver dag positiv og bra, gjr mitt beste. Men i gr kjente jeg at jeg ble trist, at ingenting kunne dekke over det. Hvor fort gr det ikke g tilbake til gamle vaner, til kjenne sulten rive i kroppen, til kjenne at det ikke er nok, til kjenne at man vil gjre omtrent alt for dekke over smerten innvendig, inkludert flytte den til utsiden. S jeg "lp" p et barberblad gjentatte ganger, det gjorde ikke vondt engang, ikke da for da gjorde det s vondt helt andre steder. I dag vknet jeg, det kjentes ut som et tog hadde kjrt over meg. Slutten p grsdagen kjentes ut som en rar drm, men jeg hadde sterke bevis p at det var den smertelige virkeligheten. Jeg reiste meg, gjr det jeg m gjre ta p meg den sterke masken og fortsette. Innvendig viste jeg allerede at alt var en lgn, men hva annet kan man gjre?

Det finnes nok ingen lykkelige slutter for snne som meg.

Les mer i arkivet November 2013 Juli 2013 Juni 2013
hits