Du får ikke ALLTID til alt du vil her i livet

Dette startet som en kommentar til en blogg som handlet om at det du vil her i livet det får du til, så lenge du bare vil og jobber hardt nok for det. At det er kun deg selv som setter grenser og begrensninger i ditt liv.

Dagens innlegg gir meg faktisk litt vondt i magen... Kan begynne med å si at jeg er helt enig med at vi som regel skaper våre egne begrensninger, det er faktisk noe jeg selv er veldig opptatt av. Samtidig som jeg begynner å bli litt lei. Jeg begynner å bli litt lei av å leve i en verden hvor det jeg møter overalt er at man alltid skal kunne klare alt bare man jobber eller vil det hardt nok. I et slikt samfunn er jeg rimelig sikker på at de fleste ser på meg som rimelig mislykket, og at jeg er det fordi jeg er lat eller ikke vil/ønsker ting nok. Jeg tror ikke det kunne vært så mye lengre fra sannheten enn det er mulig å komme. Å insinuere at jeg ikke har fullført skolen fordi jeg ikke ville det nok, eller at jeg ikke klarer å være i jobb fordi jeg ikke jobber hardt nok... Jeg kjemper beinhardt som regel hver eneste time av hver eneste dag, greia er bare at det synes ikke. Opp gjennom årene har jeg hatt mange drømmer og ønsker, mye av dem har jeg lagt mye energi og krefter bak å oppnå med som regel dårlige resultater. Jeg har lært at JA tro kan flytte fjell, men hvis det fjellet du trenger å få flyttet på for å oppnå målet/drømmen din befinner seg bak la oss si tre andre fjell som du daglig må flytte på bare for å i det hele tatt til en viss grad fungere i hverdagen, vel da er det faktisk sjeldent man kommer seg i mål og får flyttet på det fjellet man egentlig virkelig vil flytte på.

Ofte føler jeg at jeg daglig går forbi mine egne grenser og begrensninger. Bare så synd at det som regel handler om å på en okey måte komme seg gjennom dagen og dagens gjøremål sånn at man kan få en ny sjanse til å kunne gjøre alt påny i morgen.

Jeg sier ikke at jeg gir opp, eller at jeg aldri noensinne kommer til å oppnå noen av de tingene jeg virkelig VIL. Men noen ganger kan du jobbe deg halvt ihjel og ønske deg blå i trynet uten at du faktisk får til det du vil, og det må være helt okey det også. Fordi det at du ikke får til ting eller oppnår den drømmen betyr ikke at du er mislykket, svak eller mindre verdt som et menneske.

 

Og denne er til alle dere som heller ikke føler at dere får til det dere vil her i livet men som fortsetter allikevel, dere er fantastiske og minst like inspirerende (om ikke mer) som de som får til "alt" de ønsker å gjøre her i livet. Og jeg ønsker meg at vi alle slutter å føle at vi også en dag skal få det til, fordi vet du hva du får til noe akkurat nå, akkurat nå puster du, akkurat nå er du i live og det i seg selv er noe helt fantastisk!

Driter i alt og drar på ferie!

Egentlig går ting ikke noe bra, så jeg hadde til og med sagt det til psykologen så jeg fikk time lenge før det hadde gått en uke siden sist. Men den blir ikke noe av. Jeg driter i absolutt alt, alle avtaler osv for begynnelsen av neste uke og drar på ferie. Kanskje dumt, men logikken er at det er bedre å være i live enn å ende opp død. Så får man heller fikse opp i ting litt senere eventuelt.

Jeg håper jeg får dratt litt vekk fra alt det inni meg også og at jeg bare kan kose meg, mye å håpe på kanskje men likefult så håper jeg på det.



Det er første gang jeg drar uten familien og mannen på ferie, men det skal nok gå bra. Egentlig har jeg gått litt på eggeskall i dag, bare ventet på at noen skal ta tak i meg og si HALLO du er altfor syk og deprimert til å stikke på ferie du må heller rett inn på sykehuset. Men så kommer jeg på at ingen egentlig vet hvor dårlig det går, så da puster jeg litt ut igjen.



En ferie nå uten sikkerhetsnett er kanskje ikke så lurt, men jeg trenger noe, en forandring. Dessuten kan det ikke bli stort verre, og jeg holder ut de dagene ferien er på, fordi jeg vet at jeg er sterk, sterkere enn jeg tror.

Nå får jeg løpe for å dra til flyplassen!

Jeg har endelig fått meg traktor!!!

Siden jeg er hestejente har jeg lenge drømt om å bytte ut den lille (men veldig fantastiske) konebilen min med en ordentlig bil som kan trekke hestehenger. Vi har jo en bil som kan trekke hestehenger i familien, men den er bare ikke god nok på noen som helst måte. Hver gang vi har trøblet når vi har kjørt hest (og det er blitt noen ganger...) så har jeg drømt om å eie en traktorbil. Noe som ville kommet seg ut av gjørma, noe som ville klart å trekke seg opp bratte bakker vinterstid og som ikke minst kunne trukket den store hestehengeren med to store hester uten at det er noe problem for den.

Vel nå endelig er på en måte mine drømmer bønnhørte. Det ble ikke akkurat det jeg hadde håpet på og drømt om, men nesten det samme bare en eldre versjon. Er jo bare et år siden vi kjøpte småbruket og tok opp et lån banken egentlig ikke ville gi oss, så det var bare ikke riktig timing å måtte ta opp enda mer lån. Heldigvis for meg så ordner ting seg på et vis etterhvert uansett. En pajero har nemlig stått i flere måneder og nesten bare ventet på meg føles det nesten litt ut som. Når den ble lagt ut for salg hadde jeg akkurat innsett at det var noe sånt jeg måtte ha i den prisklassen, så jeg sa ja til å kjøpe den. Så nå i det siste har jeg bare ventet på at det skulle bli juli så den ble min. Jeg har fått sett den litt da for den har stått hos min bestevenninne og ventet på meg, er nemlig hennes far og mannen hennes som skulle selge den.


Fine fine traktorbilen min utenfor stallen i dag tidelig <3

Oppi at alt føles vanskelig, tungt og trått ut så er det deilig at noe faktisk bare ordner seg. At en sånn bil jeg har ønsket meg og drømt om finner veien til meg. Og at pengene vi trengte fantes så vi slapp å ta opp lån. Men jeg viste at noe kom til å ordne seg. Jeg tror nemlig på at uflaks balanseres opp med flaks, så om noe er vanskelig så må noe bli enkelt.

Så får det heller være at jeg tydeligvis må slite meg gjennom enda mer depresjon og muligens nå influensa for at det med bilen skulle fikse seg. Jeg lever ihvertfall litt på det at jeg har fått meg fiiiiin traktorbil for tiden så det drar meg litt opp igjen.

Fargerike monstere

Har vist fått litt monsterdilla hehe, ikke at det gjør noe da!





Elsker, elsker alle de fine fargene!

Ellers er jeg for glad for tiden, og jeg kjenner meg ikke særlig redd lengre. Den eneste jeg følte ville skjønne meg var legen men han er på ferie. Jeg har fått en sånn merkelig ro over meg. Kanskje jeg er heldig, kanskje jeg denne gangen endelig blir fri. I går sa jeg til en venn at selv om jeg aller, aller helst vil dø så vil jeg kanskje egentlig heller aller mest bli reddet. Jeg elsker livet, og det finnes så utrolig mye herlig ved det. Samtidig som jeg ikke kan leve det. Jeg har en følelse av at ting kommer til å ordne seg denne uken, på den ene eller andre måten.

Monster på neglene

Prøver hardt å holde meg flytende, så fikk ideen til å prøve å putte monstrene i hodet ned på neglene istedenfor. Det hjalp faktisk litt for en liten stund.




Nå matcher neglene litt mer innsiden. Har ikke hatt det så bra, opplevde å bli helt virkelighetsfjern igjen, at det skriker inni hodet (derav enda en grunn til at monster munner passer bra), at jeg ikke husker dager som søndagen feks... Ble så redd for å være våken at jeg tyllet i meg piller, som gjorde at jeg ble slått totalt ut i ca 18 timer i strekk eller noe ene gangen, men ble ikke så skremt av det så var bare våken noen få timer før jeg tok flere piller for å sove en ny lang økt. Etter det var jeg tom for piller, skulle hente ut flere men brukte all min fornuft på å la være da alt tilsa at hele den pakken kom til å forsvinne godt nedskylt med alkohol. Så det var da jeg brukte tiden på å lage monster negler istedenfor.

Ny psykologtime i morgen, håper den er mer til hjelp...

Så var den her igjen

Klørna som griper tak og river meg istykker innvendig,
som får tårene til å trille sakte nedover kinnene mine.
Presset som truer med å knuse meg og kun lar små hikst unnslippe.
Den bunnløse smerten som får det til å kjennes ut som at tiden står stille.
Den grusomme rastløsheten,
må jeg virkelig klare bare enda et sekund til med dette? 
Hvert eneste åndedrag en kamp. 

Jeg har ristet og ristet meg for å få vekk depresjonen som har klort seg fast, men det eneste jeg føler jeg har oppnådd er at den har klort seg mer og mer fast.
Skulle så ønsket at den nye psykologen hadde sett meg og hvordan ting er, for er det virkelig meningen at man skal holde ut når det eneste som holder meg her er frykten for å ikke dø. 
Man kan leve en stund på den frykten, men etterhvert kommer man til et punkt hvor til og med den virker meningsløs og uvirkelig. 




 

Det går fint (nei det gjør ikke det...)

Fake it till you make it. Det er noe jeg prøver hardt på for tiden, mye av tiden funker det greit. For ikke å snakke om hvor mye positivt treningen gir meg. Allikevel er jeg i depresjonens stygge klør. Jeg prøver så hardt, så hardt å komme utav det men det er vel en kjennsgjerning at man ikke kan rømme fra seg selv. Så fort jeg stopper litt opp kjenner jeg hvordan det veller opp i meg. Vet ikke om folk vet hvordan jeg egentlig har det for tiden, når folk spørr hvordan det går ønsker jeg ikke å komme meg negativt, ønsker ikke å være hun som fortsatt er deprimert. Ønsker ikke å være hun som fortsatt går kun på overlevelsesmodus, ønsker ikke å være en byrde på noen som helst måte.

Men mest av alt ønsker jeg ikke å leve mer. Samtidig som alt jeg vil er å leve, jeg ELSKER å leve. Men depresjonen overskygger alt og alt blir så innmari mørkt. Nå venter jeg bare på at min nye psykolog skal få tlf tid også skal jeg manne meg opp til å ringe, jeg som aldri, aldri egentlig gjør sånt. Men når man er helt desperat så har man jo ingenting å tape.

Værsåsnill min nye psykolog, jeg vet at det sikkert er vanskelig fordi vi bare har snakket sammen en gang men jeg holder på å drukne. Og alle som er rundt meg ser en annen vei fordi jeg nok har overbevist dem om at jeg ikke er på vei til å drukne. Og selv om jeg egentlig ikke vil være til mer så betyr ikke det at jeg har lyst til å drukne...

Oppdatering. Som forventet gikk ikke tlf samtalen noe bra. Fikk beskjed om at jeg bare burde prøve å presse meg på trening, prøvde å si at det ikke hjelper nok, at det er det jeg har gjort lenge nå. Også kom den mest idiotiske kommentaren, psykologen mente at jeg så ofte hadde løst ting med å skade meg eller ønske å ta livet av meg og at det var viktig at jeg ble sjefen for følelsene. At jeg skulle klare å takle ting, at det å komme inn og ut av sykehuset bare ville opprettholde den tilstanden jeg så gjerne ville ut av. Så det var viktig at jeg dro på trening og klarte å takle ting selv på en god måte. Da klikket det for meg omtrent, ble skikkelig krass i stemmen og sa rett ut at jeg har vært deprimert mer eller mindre hele det halvåret(!) de bare har driti i å passe på at jeg har psykolog, og at jeg som regel ALLTID takler ting med å være sjefen over ting og faktisk klarer å presse meg på trening og at ting går bra. Heldigvis sa hun selv at det var en idiotisk kommentar når jeg ble sinna. Men jeg kjenner likevel at det siste håpet mitt forsvant... Beskjeden om at jeg kan ringe igjen om et døgn er ikke akkurat noe hjelpsomt i det hele tatt når denne samtalen omtrent bare gjorde meg verre. Hva faen skal man gjøre nå liksom?!

Aldri hatt rødt kne og SÅ mange blåmerker før!

Føler meg altså bare sååå fin, lekker og heeelt klar for stranda nå altså! Hehe nei kanskje ikke helt du. Sånn ser da knærna mine ut for øyeblikket (eller dette ble tatt i morges nå er ting blitt enda mørkere hehe), pluss at jeg har en goood del blåmerker på armene (mest høyre egentlig).

Har jo samlet opp litt blåmerker fra boot campen på høyre armen, men nå etter at jeg begynte å spille rugby har det jaggu meg flyttet en hel familie med blåmerker inn på kroppen min hehe. Var en på boot campen som lurte på om jeg ikke ville prøve ut å spille rugby, selvfølgelig sa jeg JA det vil jeg gjerne! Livet er for kort til å si nei er det ikke noe sånt da? Hehe. Så da har jeg begynt med det også i tillegg. Har bare vært på tre treninger så skjønner veldig lite foreløpig, og jeg kjenner hele tiden stikk av "hjelp jeg er elendig" og lignende tanker. Men jeg rister dem av meg og fortsetter. Hjelper veldig at alle der omtrent forteller meg at jeg er kjempeflink, tar ting kjapt og at de faktisk inkluderer meg skikkelig når vi spiller litt "ordentlig". Taklingene kan jeg ikke si at jeg er veldig glad i når andre gjør det mot meg, men når jeg får smelt noen andre ned i bakken, aaaah elsker det! Eller når man faktisk får ballen og klarer å gjøre noe fornuftig!


De lange, sterke og fine neglene mine klippet jeg tvert av for å ikke ta livet av noen på rugbyen når vi skulle trene taklinger. Buhu, men det var verdt det! Siste dagen med lange negler måtte selvfølgelig den svarte neglelakken på, ble ikke akkurat noe mindre trist å klippe dem av da men men.

Rugby var såpass artig at det kan se ut til at jeg må venne meg til at kroppen min fra nå av skal være dekt med litt (eventuelt mye) blåmerker. Jeg må innrømme at jeg liker disse "battle scarene" bedre enn visse andre selvpåførte... 

Jeg klatrer fortsatt mye rundt utpå stupet, men så lenge jeg kan dra på boot camp, rugby eller annen trening å få mestringsfølelse klarer jeg faktisk å nesten komme meg et lite stykke fra stupet. De gode følelsene jeg får fra trening er ubeskrivelige, uten dem så vet jeg ikke om jeg hadde vært her nå engang. Så jeg har fått motsattproblemet, det er faktisk FRIdagene som må prioriteres for det å dra på trening har jeg ALLTID lyst til å presse meg til for tiden.

Å begynne å trene er det smarteste jeg har gjort!!!

Om ikke annet har jeg ihvertfall fått gjort en meget smart/bra ting i år. Jeg har nemlig begynt å trene sånn ordentlig igjen! Har hatt et ønske om å starte å trene på noe som heter Burn Fat Boot Camp ganske lenge nå, men det har bare blitt skjøvet bort og vekk. Orker ikke, klarer det sikkert ikke, huff nei. Men så plutselig kjente jeg at JO fader heller dette har jeg ønsket å gjøre sååå lenge, nå hopper jeg i det å prøver ut den gratis prøveuken! For å si det sånn, jeg kjente med en gang at her er stedet jeg skal trene fremover! Så jeg tok ganske kjapt og skrev kontrakt om å trene tre ganger i uken. Jeg har jo ønsket meg å trene skikkelig styrke, lære meg mye av disse baseøvelsene og ikke minst få hjelp til teknikken. På boot campen fant jeg alt det, pluss super koselige coacher og andre treningsglade mennesker.

Begynte å trene der nå i mai måned, og i dag har jeg hatt både verdens beste motivasjonsboost og jeg fikk litt aha opplevelse. Trente styrke der sist på tirsdagen og da ble jeg ikke så sliten/støl etterpå så jeg konkluderte med at selv om jeg hadde syntes det var tungt så var jeg tydeligvis god for mye mer! Dermed gikk jeg inn i dagens treningsøkt med et motto som var noe ala "Du er sterkere enn du faktisk tror!". Så jeg økte på med vektene på alle øvelsene, og fant ut at jeg faktisk ER sterkere enn jeg tror!!! Slo mine personlige rekorder i alle øvelsene i dag og det smakte utrolig godt. Det som smakte best var nok at jeg faktisk klarte syv vanlige push ups (forrige gang hadde jeg akkurat økt fra fem til seks) så jeg var sikker på at jeg ikke kom til å øke der men jaggu fikk jeg det til! Eller at jeg faktisk skulle øke så mye på vekta i knebøyen at jeg måtte spørre om hjelp fra ene coachen om hvordan jeg skulle holde når jeg skulle ta knebøy med TO kettlebells, woho! Eller kanskje det beste var sumo markløften, på tirsdagen tok jeg vel 32 kg eller noe så der. I dag prøvde jeg først to stk som tilsammen ble 40, men syntes det ble litt vanskelig så neste runden klinte jeg til med en kettlebell på 44 kg. Og ikke nok med at jeg klarte det men jeg klarte 8 repitisjoner som jo betyr at det var ihvertfall ikke for tungt! At jeg klarte å ha teknikken relativt bra inne selv når jeg tok mye tyngre vekter gjorde selvfølgelig alt bare mye bedre, har fortsatt litt finpuss igjen på teknikken (tar sin tid å bli flink på teknikk!) men heldigvis har jeg kjempeflinke mennesker på boot campen som hjelper meg.



Ellers fikk jeg jo også skikkelig aha opplevelse også som sagt. Det var noen nye med på trening som vanlig, som bare kikket på meg siste runden før de spurte om jeg hadde trent der kjeeeeempe lenge, for jeg tok jo så tunge vekter. De trodde nesten ikke på meg når jeg sa at jeg hadde startet denne måneden her. Da lurte de på om jeg var født sånn supersterk, men kunne fortelle at jeg hadde startet på samme sted som de var nå, med de letteste vektene og uten vekt på knebøyen. De bare så på med beundring i begynnelsen når jeg begynte å ta 44 kg på sumoen og da var det akkurat som jeg så meg selv litt utenfra, og jeg kjente bare at fy fader så langt jeg har kommet på så kort tid! For bare en uke siden var det jeg som kikket beundrende på de som kunne gå å ta en hvit kettlebell, og nå plutselig var jeg en av dem!!!

Tenk så fremgang jeg har hatt på litt under en måned, jeg GLEDER meg STORT til fortsettelsen på dette nye treningseventyret!

Bang sa det!

Egentlig hadde jeg tenkt til å komme med et positivt innlegg/neglelakk innlegg, men det virket så vanskelig å få ut. Sannheten er at det går så fantastisk bra og så dårlig på samme tid. Egentlig trodde jeg at det gikk bare bra. Jeg følte meg så frisk og fin, tanker som jeg er god nok som jeg er føyk gjennom hodet. Jeg har spist så mye mat jeg bare har villet har det føltes ut som. Jeg har vært fornøyd og smilt gjevnlig.

Men innvendig har noe skurret. Akkurat som om det er en liten stemme som har hvisket ting, ting jeg ikke har ønsket å høre eller tro på. 

Plutselig var det som en dør sprang opp og alt som skurret er begynt å komme frem i lyset, og nå får jeg ikke stengt døren uansett hvor hardt jeg prøver. Nesten så jeg hører den hånende stemmen, hvor dum er man ikke om man tror man kan bare slutte med en spiseforstyrrelse, med uhensiktsmessige taklingsmåter, at det store sorte hullet skulle forsvinne.

Jeg prøver å starte hver dag positiv og bra, gjør mitt beste. Men i går kjente jeg at jeg ble trist, at ingenting kunne dekke over det. Hvor fort går det ikke å gå tilbake til gamle vaner, til å kjenne sulten rive i kroppen, til å kjenne at det ikke er nok, til å kjenne at man vil gjøre omtrent alt for å dekke over smerten innvendig, inkludert å flytte den til utsiden. Så jeg "løp" på et barberblad gjentatte ganger, det gjorde ikke vondt engang, ikke da for da gjorde det så vondt helt andre steder. I dag våknet jeg, det kjentes ut som et tog hadde kjørt over meg. Slutten på gårsdagen kjentes ut som en rar drøm, men jeg hadde sterke bevis på at det var den smertelige virkeligheten. Jeg reiste meg, gjør det jeg må gjøre ta på meg den sterke masken og fortsette. Innvendig viste jeg allerede at alt var en løgn, men hva annet kan man gjøre?

Det finnes nok ingen lykkelige slutter for sånne som meg.

 

Les mer i arkivet » November 2013 » Juli 2013 » Juni 2013
hits