Tvangsinnlagt, IGJEN!

På legetimen i forrige uke når jeg fikk spørsmål om jeg skulle tilbake til sykehuset igjen skjønte jeg fort hvilken vei det bar. Svarte at næææh jeg følte ikke at jeg skulle/burde det. Fikk kort og kontant tilbake at det får ikke du bestemme, jeg anser deg som altfor deprimert til å klare å bestemme hva som er best for deg, og som legen din kan jeg ikke la deg bare gå ut av den døra. Tenkte fuck så flott da. Enda bedre var det jo at det hørtes ut som at sykehuset ikke ville ha meg (noe jeg egentlig der og da på en måte håpet på). Dessverre stod legen på sitt, så jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente på å bli hentet. Legen spurte hvor jeg ville vente og han må ha sett at jeg kanskje lysnet litt opp (for jeg tenkte jo bare YES! la meg vente på venterommet så jeg kan stikke av!), noe det selvfølgelig ikke ble noe av for jeg måtte vente på et rom med en av de som jobbet på legekontoret. Nedtur, heldigvis tok det ikke altfor lang tid før jeg ble hentet av ambulansen. Må si at om man skal se det positive ved enhver situasjon så er ambulansen det fine med tvangsinnleggelse, tror de som jobber i ambulanse må være noen av de koseligste menneskene jeg har vært borti! Teitingene var så koselige og artige at jeg glemte helt at jeg skulle stikke av, og når jeg først var oppe i tredje etasjen var det på en måte for sent. Sikkert like greit!

Det første døgnet var helt jævelig, og samtidig så lo jeg mer hjertelig enn hva jeg hadde gjort på lenge. Samtidig som mørket, den tynnslite psyken og selvmordsplaner rev og sleit i meg møtte jeg et helt fantastisk menneske. En pasient som meg, som jeg er glad for å kunne kalle min venn nå. <3

Planen var å virke så frisk som mulig. For det er nemlig sånn ved en tvangsinnleggelse at du neste dag skal ha en samtale med en lege som bestemmer om du skal fortsette på tvungen observasjon eller gå over til å være frivillig, altså at du får lov til å skrive deg ut. Min plan var selvfølgelig det siste, samtidig som det i løpet av det døgnet hadde begynt å gå opp for meg akkurat hvor jævelig den siste uken hadde vært, og at jeg hadde omtrent ingen kontroll.

Så fikk jeg beskjeden, de ville beholde meg på tvang. Det føltes overveldende ut, godt og vondt på likt. Godt fordi at noen så at hjelp jeg har virkelig ingen kontroll, vondt fordi det føltes ut som en ja du er virkelig gærn nå. Fikk beskjed om at jeg kunne klage på det, men legen sa at jeg regner med at du ikke vil det for i og med at du sier at du ikke har kontroll virker det nesten som du selv føler at tvang er best nå. Jeg nikket stumt.

Rett etterpå ville legen snakke med meg pånytt. Siden jeg sånn halvveis samarbeidet følte han at det var for fælt at jeg skulle være på tvang, han sa at hvis man kanskje tøyde litt på hvordan man tolket ting kunne jeg heller få være på frivillig tvang. Så da ble det sånn, jeg måtte underskrive på at jeg samtykket til frivillig tvang, noe som betydde at de i tre uker fremover kunne bestemme om jeg skulle fortsette å være på sykehuset eller ikke. Og hvis jeg stakk av ville de kunne hente meg inn ved hjelp av politiet (noe som gjorde at når jeg "stakk av" i løpet av tiden jeg var der gjorde dem enda mindre glade enn vanlig hehe).

De første tre dagene på sykehuset var vanskelige, en ting var at jeg ikke klarte å spise, men jeg klarte ikke engang å få ned en dråpe med vann engang! Etter å ikke ha spist eller drukket noe på tre døgn sjekket de blodtrykket og blodsukkeret mitt, utrolig nok var alt helt greit. Herregud så mye juling den kroppen min tar imot uten å kny! Tilslutt klarte jeg å kjempe nok imot hodet til å få ned noe. Takket være en annen pasient der inne, en som kun hadde to valg, spise eller dø ganske snart. Ble påmint om at jeg vil virkelig ikke nedover den veien igjen, jeg er for fader sterkere enn som så! Så nå tvinger jeg ned mat og drikke igjen, jeg hater det og gjør det fortsatt en uke etterpå men det må gjøres.

På mandagen denne uken fikk jeg beskjeden, legen satte meg over på frivillig. Jeg fikk selv bestemme om jeg ville dra den dagen eller hvor mange dager til jeg ville tilbringe på sykehuset, de følte at siden jeg er så oppegående og reflektert så vet jeg sånn best selv. Jeg valgte selvfølgelig å dra med en gang hehe, følte at nesten en uke på sykehuset holdt i massevis!

Nå er det torsdag, og jeg vet ikke helt hvor dagene blir av. Har hatt det greit de siste dagene, men nå føles det ut som jeg har satt meg på sklien igjen, eventuelt karusellen. Uansett så liker jeg ikke følelsene som begynner å krype innpå, de kjennes altfor kjente ut og jeg vil ikke. Har ikke psykologtime før torsdagen igjen.

Og jeg orker bare ikke dette enda flere ganger...

5 kommentarer

vilblifrisk

13.12.2012 kl.20:15

Ta vare på deg selv<3

Modesty

13.12.2012 kl.21:24

vilblifrisk: Takk. <3

Cille

13.12.2012 kl.22:31

Jeg er glad for at legen så deg og visste hva du trengte, selv om du ikke så det selv med en gang. Kanskje du skulle blitt der litt lengre? Klem <3

Modesty

14.12.2012 kl.12:48

Cille: Jeg var rasende på legen først, men nå er jeg glad for at han la meg inn. Som du sa han viste hva jeg trengte.
For meg er det ikke så mye vits i å være lenge på sykehuset, det hjelper bare til et vist punkt og når jeg når det punktet kan jeg like så godt dra hjem og jobbe videre der, for det er jo der man kan gjøre den virkelige jobbingen. Så de vil heller ha meg inn x antall ganger enn å ha meg der lenge, og jeg er helt med på den. Selv om det er litt kjipt å være litt sånn svingdørspasient så er det nok best i mitt tilfelle. Har fått høre flere ganger nå at de tar meg på alvor og at det ikke er noe nederlag å komme tilbake, og at de regner med at jeg kommer til å trenge det flere ganger. Så man får vel bare prøve å tro på det eller noe hehe.
Klem <3

Cille

14.12.2012 kl.12:55

Så lenge det fungerer for deg, så er jo det det viktigste. Jeg er veldig glad for at de tar deg på alvor. Jeg synes heller ikke at du skal ta det som et nederlag hvis du kommer tilbake. Jeg synes du er flink og sterk, som ser at du trenger det. <3

Skriv en ny kommentar

hits