Vært på sykehuset i natt...

Så jada, bare minutter etter forrige innlegg omtrent begynte jeg å hive innpå piller. Heldigvis for meg var jeg veldig trøtt og sliten, i tilegg til at jeg er egentlig elendig på å hive innpå store mengder piller på kort tid. Så jeg sloknet relativt fort, husker jeg våknet en gang hvor jeg gikk på do, med hjertebank til tusen og jeg har et bilde av at gulvet i gangen kom mot meg i stor fart. Det neste jeg husker er at det er mange timer senere, mannen er kommet hjem for kvelden og jeg kaster opp noe så innmari. Han ser etterhvert en av de tomme pillebrettene og blir rimelig oppgitt, og ringer til legevakten. Han får beskjed om at jeg skal rett til akutten og de vurderer vist veldig om de egentlig skal sende en ambulanse. 

Jeg ville absolutt ikke være på sykehuset, men jeg var altfor svak og dårlig til å gjøre noe motstand. Når du såvidt klarer å sitte oppreist når du kaster opp så er du ikke akkurat i en tilstand hvor du klarer å spurte avgårde ut døra... Ellers var sykehuset så fult at samtale med legen ble gjort med en annen pasient og pasientens pårørende i samme rommet, bra jeg ikke bryr meg om sånt! Husker ikke engang hva jeg sa til legen for å være helt ærlig. Etterpå kommer den andre pasientens pårørende bort til mannen min og spør pent om han kan få lov til å snakke med meg. Han kommer bort med tårer i øynene, sier at han mistet datteren sin for to år siden og at han ikke unner noen den opplevelsen. Også henvender han seg til mannen min og ber han innstendig om å ta godt vare på meg. Jeg hadde lyst til å gi han en klem, men jeg gjorde det ikke, sa bare takk og at vi skulle ta vare på hverandre.

Etter at de har brukt noen timer på å sjekke at hjertet mitt er i orden og være opptatt med andre pasienter blir jeg endelig trillet avgårde. Ikke til obs posten for den var smekkfull men forvist til en plass på gangen på medisinsk. Greit nok. Får endelig drypp med motgift for paraceten jeg har svelgt. Resten av natten går med til å kaste opp med gjevne mellomrom, bli vekt av alt som skjer i gangen og på rommene, i tillegg til å bli vekt hver gang jeg har fått krøll på dryppet eller dratt ut de som sjekker hjertet mitt. For ikke å snakke om at veneflon var enda mye vondere enn hva jeg husker! Dessuten hvordan er det mulig at noen slurker med saft kan virke ti ganger så mye når det kommer opp igjen?!

Må selvfølgelig snakke med psykiater/overlege før jeg får dra. Litt av en samtale hehe. Fikk beskjed om at hvis jeg begynte å gjøre forberedelser til selvmord osv så måtte jeg ta og ringe det nr han gav meg, svarte at tenk så fint sted verden hadde vært om det var sånn det funket!!! Ellers spør han hva jeg aller helst ønsker, hjem eller bli innlagt. Svarer at det jeg aller helst ønsker er å bare forsvinne, ikke være til mer, men siden det ikke var et av alternativene så vil jeg hjem. Får da beskjed om at det var helt greit. Han ville snakke med ambulant akutteam at de skulle ringe meg i løpet av helgen men jeg sa at det var det virkelig ingen vits i, har ingen interesse av å snakke med dem akkurat nå. Så da fikk jeg beskjed om at jeg burde ringe dpset på mandag og si hva jeg hadde gjort, sa at jeg ikke var typen til å ringe rundt og styre og ordne med sånt. Så spurte han om hva jeg syntes om timene på dpset, sa at for tiden så hjalp de meg ikke så veldig mye (hadde jo time i går som var utløsende faktor for hva som skjedde), han sa at det var helt normalt at det ikke føltes ut som at det hjalp hele tiden, jeg bare nikket jeg. Så lurte han på hva jeg følte om pillemengden jeg hadde tatt, sa at jeg regnet med at jeg ikke ville dø av den men at det absolutt var grunn til bekymring for leverskade og eller problemer med hjertet. Da ble han litt wow har du lest deg opp altså? Også syntes han ikke det var så farlig at jeg hadde tilgang til å kjøpe masse paracet igjen, han var mer bekymret for de andre pillene eller om jeg hadde våpen. Smilte pent og sa at jeg hadde hverken våpen eller narkotika, og pillene som var igjen nei de hadde nok heeeelt sikkert mannen tatt (noe han har gjort men jeg har da resepter på ting pluss at mannen man ikke gjemme unna min medisin som jeg bruker så ja).

Så takket han for samtalen og jeg sa til sykepleierne at jeg fikk lov til å dra så fort dryppet mitt var ferdig. Regnet med at det var med en gang da jeg følte det siste dryppet var mest for å holde meg der lengre. Hadde helt rett i det. Sykepleieren jeg hadde fått best kontakt med så meg rett inn i øynene og virket nesten litt forfjamset over at overlegen sendte meg hjem, hun hadde nemlig rett før samtalen sagt at det jo var viktig at jeg fikk snakket med han sånn at jeg eventuelt ikke endte opp på sykehuset igjen neste dag eller noe. Endel venner ble også helt oppgitt over at jeg skulle hjem, men det er jo overlegen som bestemmer. 

Nå sitter jeg og svaier i sofaen hjemme. Har ikke fått spist eller drukket noe på et døgn straks, og er så groggy og kvalm at fy fader. Skulle ønske jeg kunne si at all smerten osv gjør at jeg ikke prøver meg på piller igjen, men jeg kjenner innerst inne at det ikke er sant...

Nå lurer jeg på om ikke jeg skal unne meg litt kake eller noe sånt, for utifra erfaring vil alt jeg putter ned komme i rekordfart opp igjen. Da snakker man latmanns bulimi eller no!

Og nei jeg har det ikke bra, men jeg smiler og ler, hva skal jeg ellers gjøre?! Verden står ikke til påske, og jeg vet hverken opp eller ned eller ja.

6 kommentarer

Ida Kristine

26.01.2013 kl.14:29

<3<3<3

tankekaoset

26.01.2013 kl.17:10

Vennen!<3

Her var det mye, skulle virkelig ønske du slapp dette, ikke livet altså, men smertene. Og jeg må si at jeg blir rimelig sint på overlegen på dine vegner, idiot, alt blir jo ikke bra av drypp.

Uff, vil bare gi deg en stor og god varm klem, jeg vet(dessverre) hvordan du har det nå, men ikke gjør noe mer nå, ikke!

Tenker masse på deg kjære deg<3

Modesty

27.01.2013 kl.01:29

tankekaoset: Han overlegen var litt spesiell. Men men. Orker ikke finne på mer i dag nå. <3

tankekaoset

27.01.2013 kl.09:26

<3

Cille

27.01.2013 kl.22:40

Huff, det var vondt å lese og trist at du har det så jævlig:/ Helt utrolig at du først måtte ha samtale med legen med en annen pasient i rommet, for så å ligge på gangen og etter det bli sendt rett hjem. For ett elendig helsesystem, jeg blir helt oppgitt!!

Måtte flire litt av "latmanns-bulimien", hurra for galgenhumor. Hadde ikke overlevd uten den.

Mange klemmer <3

Modesty

28.01.2013 kl.06:50

Cille: Jeg tar meg ikke så nær av sånt så det gikk helt fint, og sykepleierne var alle sammen veldig koselige og greie, skulle ønske jeg hadde takket hver og en av dem men man tenker ikke på det når man ligger der og er grisedårlig.

Galgenhumor. <3

Skriv en ny kommentar

hits