Sterk/svak

Endelig fikk jeg boken jeg bestilte for mange måneder siden! Fikk den anbefalt av psykologen så var veldig spent på den, og den skuffet definitivt ikke. Tenkte jeg skulle skrive noen utdrag som kanskje traff meg litt ekstra, kunne skrevet mye mer men dette blir mer enn nok.

Spiseforstyrrelser er kroppens  konkrete tale. Den taler tydelig og overtydelig. Den som er tynget av bekymringer, forsøker å lette seg. Den som opplever et indre kaos, forsøker å glemme i overspisingen. Den som er misfornøyd med seg selv, forsøker å likne en som er ideel. Den som lengter etter kjærlighet, fyller seg med mat.Det er kanskje det vi ikke forstår: At det er for enkelt.

Atferden har som regel en funksjon av å være løsning på noe. Men løsningen blir problemet. Forsøket på å få selvkontroll kan komme ut av kontroll. Kropper er mer enn språk. Kropper er også biologi. Det er grenser for hvor mye de kan tuktes. Og da blir vondt til verre.

En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. Å sulte er et dramatisk forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov overhode, enten det gjelder mat eller andre menneskers omsorg. Vi kan tenke oss at på et ubevisst plan fryktes avvisningen om man gir utrykk for sine behov og følelser. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi de klarer å kontrollere behovene (mens friske folk gir etter for sine lyster og innfall!). Å presse kroppen ned i vekt kan også være et desperat forsøk på å "bli sett".

Et svært tilfreds menneske, med evne til å tro på sine egne ressurser, til å tåle skuffelser og til å trøste seg selv, vil neppe noen gang utvikle spiseforstyrrelser.
Lav selvfølelse er ikke nødvendigvis synlig. Ofte tvert imot. For å kompensere for bristende selvfølelse søkes det mestring innenfor områder med målbare resultater: som skole, idrett, i venneflokken, et lydig barn osv. Det er således en utfordring for oss alle å ikke forveksle ytre prestasjoner med indre tilfredshet.
Som det heter: "Se meg for den jeg er, og ikke det jeg gjør!"

Spiseforstyrrelser er ikke kontroll, men liksom-kontroll, etterligning av kontroll og illusjonen om kontroll.

Spiseforstyrrelsen blir en dobbelt kontrollsvikt. Hun mister kontrollen over det som skulle hjelpe til å gi mer kontroll.

Den som har spiseforstyrrelse har ofte "dårlig kontakt med seg selv". Hun vet lite om hvem hun er. Til tross for veltalenhet er hun ofte dårlig til å sette navn på egne følelser. På spørsmål om hva hun føler, svarer hun ofte med "vet ikke". Følelser kan kjennes som diffus indre, ubehagelig uro. Det er affekter uten navn. Dette gjør det vanskeligere å ha den "indre monologen" som er nødvendig når vi bearbeider psykologiske konflikter. Et slikt følelsesmessig ubehag kan bli forsøkt "sultet vekk" eller "spist vekk".

Å se smerten. F. var desperat og redd. Hun hadde det vondt, men klarte ikke å få tak i hvorfor hun hadde det så vondt. Hun savnet en forklaring. "Jeg skulle ønske at noen hadde gjort meg noe fysisk vondt, noe som jeg husket. Eller at jeg hadde kreft. På radiumshospitalet med hvitt sengetøy. Da var det noe. Det jeg har å sette fingeren på nå, er at jeg ikke vet hva jeg kan sette fingeren på." F. var en selvskader. Hun skar seg med barberblader og kunne se smerten.

Line: Så får du det som du vil ha det, vi er alene igjen. Bare du og jeg og en pose fra "Thank heaven for 7-Eleven". Jeg har ingen fiender, men jeg har en venn som gjør meg vondt. Det er verre.

Dessverre fikk jeg nok denne boken på en altfor dårlig periode, for jeg lot meg trigge så innmari. Noe en del av meg synes er ikke okey, og en annen del jubler, endelig, endelig skal kroppen bli sånn som jeg vil ha den. 

Så var jeg på legetime, hvor legen uten å vite det trigget videre. Stakkar, han mente det jo bare godt når han snakket om å spise sunt for å legge til rette for å føle seg mindre sliten, og når han roste meg for hvordan jeg har trent i perioder og ville at jeg skulle tilbake til det for trening er jo sunt og godt. Eller når han ville at jeg skulle kutte ned på iskremspisingen og lurte på hvor jeg gjemte unna all denne maten jeg egentlig spiste. Hjernen min tolket alt akkurat sånn den ville. God timing å ta handlerunde da etterpå, fult panikkanfall omtrent i butikken når jeg skulle prøve å få kjøpt noe annet enn kun frukt og grønnsaker. Det gikk skikkelig dårlig så tilslutt ble løsningen å dra på apoteket å kjøpe næringsdrikker.

Psykolog timen gikk bedre enn på lenge. På en eller annen måte klarte jeg å starte timen med litt latter og humor, kanskje det var det som gjorde det. For endelig snakket jeg faktisk. Har vel gått der i et halvt år eller noe sånt nå, og for første gang var det jeg som pratet mest (fortsatt ikke sånn hele tiden men ihvertfall litt mer enn halvparten). Vet ikke om den hjalp meg så mye, jeg snakket bare om den røde tråden jeg hadde funnet til et av problemene jeg har. Tror psykologen nesten fikk bakoversveis av hvor mye jeg snakket, og hvor mye jeg har tenkt og nøstet opp på egenhånd. Det hjalp ikke meg så mye, men jeg har tro på at det kan hjelpe dem med å forstå meg og hvordan det kanskje er mulig å hjelpe meg. Neste gang om to ukers tid skal jeg møte hun jeg skal snakke med i to måneder fremover, han lurte på hva jeg tenkte/følte om det. Men det er bare sånn det er og må være, så for meg er det ikke så mye vits i å bruke tid eller energi på å tenke for mye eller bekymre meg, får heller bare vente og se.

En kommentar som jeg ikke tenkte noe særlig over der og da men som nå er stuck i hodet. Jeg forklarte såvidt hvordan jeg hadde det nå. Psykologen bladde litt i papirene sine, leste en kort stund, og sa så at "det var sånn du beskrev at du hadde det rett før du tok pillene sist"...

8 kommentarer

Juna

14.02.2013 kl.16:47

neverleavewithout: Fin blogg :)

Mira

14.02.2013 kl.17:09

Jeg har aldri hatt spiseforstyrrelser så jeg kan ikke uttale meg om det. Vet ikke hva de gjennomgår, men leser ofte om slike innlegg som dette fordi jeg har lyst til å forstå og jeg forstår at man føler man har den totale kontrollen på seg selv når man nekter seg mat og at man får oppmerksomhet (håper det er riktig)

Jeg derimot har jeg store problemer med å takle sykdom, jeg har alltid vært frisk og energisk, jobbet og trent helt til jeg følte at noe var galt for ca to år siden, jeg orket mindre å minde og fikk mer og mer smerter, tilslutt lå jeg der tappet for energi i et smertehelvete som har fortsatt til i dag, jeg utredes og utredes og er møkklei av å gå slik, jeg vil ha tilbake livet og den egentlige kroppen min...

Men jeg får ikke gjort noe med det...

Mira

Modesty

14.02.2013 kl.17:26

Mira: Det er nok mye forskjellig og forskjellig fra person til person. For min del er det mye sånn at jeg stenger følelsene mine vekke, sulter eller spiser dem vekk, pluss at ved å forsvinne inn i "den" verdenen tar det også fokuset vekk fra hva annet som kanskje føles vanskelig ut. Problemet blir jo som det så fint stod i boken at man egentlig ikke har kontroll, det blir bare en illusjon av kontroll.

Huff det hørtes ikke noe godt ut. Det var ca sånn jeg hadde det som ungdom som førte til at tanker om mat og skade seg selv blomstret opp, kroppen funket jo ikke men jeg hadde ihvertfall "kontroll" over maten og skadingen. Jeg har jo en sånn halvveis ME diagnose hengende over meg også. Så artig det med at det nok er noe gærnt både med kropp og hodet!
Håper de finner utav hva som er galt og at det er noe de kan gjøre med det!

Mira

14.02.2013 kl.22:03

Ja det er mange kombinasjoner ute å går, jeg skulle faktisk ønske jeg også kunne forsvinne inn i en verden som tok fokus fra utmattelsen og smertene men har ikke funnet en slik verden...

Bare det å kunne få slappet av i tankene og tankesurret som driver meg til vanvidd noen ganger, en av og på bryter hadde vært herlig..

En illusjon hadde vært godt alikevel... Jeg er jo det man kaller veldig godt voksen, men taklet ikke dette her nei.. Jeg ble jo lagt inn på sykehuset fordi jeg raste ned i vekt og de mistenkte kreft, men de fant ikke noe som tydet på det.. så merket jeg at de i skjul undersøkte meg for anoreksia, jeg er ikke dum heller, men det var det ikke hold for, jeg var så tynn at de ikke kunne ta røntgen av visse ting fordi det ikke var innvollsfett, jeg måtte ta ultralyd.

Vel jeg har bare fått på meg noen få kilo og der har det stoppet, ser jo ut som et skjelett uten klær... Ble du veldig tynn?

Jeg kan ikke noe for det men jeg har medlidenhet med deg, er litt bløthjertet sånn sett..<3

Multi2ne

18.02.2013 kl.19:47

Oi, oi oi! Var ikke klar over at du hadde problemer med dette! Vet ikke hva jeg skal skrive, vet ingenting om spiseforstyrrelser bortsett i fra at det styrer livet helt til den det angår. Men jeg ønsker å håper alt godt for deg. Du er uansett råtøff som står frem med et så dypt innlegg.

Jeg har troa på deg, bare fortsett kampen din! En dag er du fri.

Mange klemmer fra meg.

Modesty

18.02.2013 kl.23:23

Mira: Ble veldig tynn etterhvert pga problemer med mat, men ikke sånn når jeg spiste vanlig egentlig.

Illusjonen er veldig god den, helt til man plutselig ikke lengre har kontroll og hvert minutt omtrent blir til et helvete. Men jeg er heldigvis ikke der for tiden. :)

Modesty

18.02.2013 kl.23:26

Multi2ne: Takk. <3 Jeg trodde jeg ble fri en gang i tiden, men det viste seg som vanlig at det ikke var sant. Men det står ikke så ille til meg, jeg er bedre nå enn jeg har vært før så det er da noe. :)

Multi2ne

18.02.2013 kl.23:54

Jeg får helt ondt inni meg uansett! Jeg er veldig glad for å høre at det er bedre enn det var før, å håper det fortsetter i samme retning :)

Skriv en ny kommentar

hits