Hvis jeg hadde hatt en behandler nå...

Det begynner å bli lenge siden sist psykologtime hvor jeg virkelig fikk pratet om ting. Og jeg er redd for at det blir mange uker til før jeg får noen ny ordentlig behandler å snakke med. Det er så mye jeg ville/kunne trengt å si akkurat nå. Som at selv om det på sett og vis går veldig bra nå, så gjør det ikke det samtidig. Jeg kunne krøpet til korset, sagt at jeg endelig var klar for å møte noen fra spisenheten på sykehuset. Alt bare for å slippe unna denne krigen som pågår inni meg, alt for å slippe å kaste bort så mange år fremover på akkurat den samme runddansen som aldri ser ut til å stoppe. Jeg kunne fortalt om vinden som pisker inni meg. Om de høylydte tankene som får meg på gråten med trusler om at det ville vært synd og skam om jeg ikke sultet meg, synd fordi hvis ikke så ville huden som var begynt å bli så fin igjen bli ripet opp, denne gangen kanskje enda verre enn noengang før. Om hvordan jeg spiser for å ikke føle. Fortalt at en bulende mage med masse ekkel mat som føles ut som det veier et tonn er straffen, straffen for at jeg hater megselv sånn, straffen som fører til at jeg hater meg selv mer enn noengang før, som gjør at jeg ikke fortjener noe annet enn å være feit, stygg, ekkel. Om hvordan jeg lengter etter, ja LENGTER etter å kjenne et skarpt blad splitte huden i to. Jeg kunne fortalt at det føles ut som at folk skriker i hodet mitt igjen, denne evindelige skrikingen uten mening. Fortalt at det føles ut som at jeg har tusen maur krypende oppover meg, og hvor lyst jeg har til å børste dem vekk, løpe, hoppe og skrike. Men jeg vet at det er nytteløst, delvis fordi maurene ikke finnes og delvis fordi jeg ville vært utslitt lenge før maurene gav opp å dekke meg.

Men mest av alt kunne jeg trengt noen å snakke med, fortelle om faretegnene, fortelle om tingene som trigger. Få hjelp til å nøste opp hva det er som eventuelt gjør meg dårligere nå, slik at jeg eventuelt kan gjøre ting annerledes i fremtiden. Fått hjelp til å takle ting nå, før ting utvikler seg til mørke, truende, altoverskyggende stormskyer. 

Jeg sover ikke, selv etter å ha gjort ting som vanligvis hjelper, selv ikke etter å ha tatt trøttpiller som vanligvis slår meg helt ut. Røde varsellamper går av. Og jeg føler meg så ensom. Akkurat som jeg alltid viste at jeg ville bli/føle. Men egentlig er det ikke så ille. Det er trossalt jeg som selv har holdt det gående i alle år, som har tenkt, fundert og funnet utav mye på egenhånd. Jeg blir kanskje ikke frisk på egenhånd, men jeg kommer meg gjennom denne eventuelt vanskelige perioden også, gjør jeg ikke?

4 kommentarer

Ida Kristine

13.03.2013 kl.13:54

Er alltid her om du vil snakke <3

BareC

13.03.2013 kl.22:34

Å som jeg heier på deg vakre, du skal klare å komme deg gjennom dette.

Jeg håper virkelig at du får en god behandler snart, helst i går!!

Tenker på deg <3

Modesty

14.03.2013 kl.13:57

Ida Kristine: Takk. <3

Modesty

14.03.2013 kl.13:58

BareC: Kommer nok gjennom dette også, men hadde virkelig trengt en ny ordentlig behandler. Skal ta opp at jeg vil bytte i morgen, det blir spennende å se hva som skjer.
<3

Skriv en ny kommentar

hits