Jeg falt, og klarte ikke å reise meg igjen...

Tilslutt skulle det ikke så mye til for å velte meg. Liten tue kan velte store lass... En følelse av at uansett hvor mye jeg gjorde så var det ikke bra nok i andres øyne, at sykdommen(e) gjør at folk ser på visse ting som en del av personligheten min mens jeg egentlig føler at det er helt feil, men det føles nytteløst å skulle forklare det. Alt ble bare for mye. Halveis i å skulle skifte klær faller jeg hikstende ned på baderomsgulvet, å stoppe på halvveien var en umulighet. Jeg hikster og gråter som jeg ikke har gjort på aldri så lenge, men det føles ikke ut som det blir noe bedre av den grunn. Noen ganger stilner det en stund før krampegråten igjen tar meg. Kroppen verker etter å ha ligget lenge på harde fliser, og jeg fryser for jeg har ikke ordentlig med klær på meg. Tanken på å få på meg resten av klærna virker umulig, bare tanken på å reise seg igjen, du kunne like så greit bedt meg om å fly til månen.

Tilslutt kommer mannen hjem. Han roper, og når han ikke får noe svar roper han mer å begynner å lete. Jeg ligger utslitt og halvveis i en annen verden på baderomsgulvet og ønsker han dit peppern gror. Når han finner meg får stemmen en enda mer bekymret klang i seg. Men jeg orker ikke, klarer ikke å krype opp til overflaten av det intet jeg svever rundt i. Krampegråten tar meg på nytt og jeg kjenner hender som holder rundt meg. Når gråten igjen stilner på ny kjenner jeg hendene fester grepet rundt meg, de drar meg oppover. Opp til stående stilling igjen, de holder hardt rundt meg så jeg ikke skal falle. Bena nekter å stå på egenhånd og det store intet nekter å gi slipp på hjernen.

Neste dag flyr jeg til månen. Jeg kom meg på stevne med hesten. Hviskende stod jeg inne i hengeren med han på stevneplassen, fortalte han hvor mye jeg trengte han, at jeg ikke klarte å gjøre dette selv. Han bare står der helt urørlig, det er helt umulig å si om en hest kan skjønne hvor mye som egentlig ligger på skuldrene hans, hvor galt det kan gå om jeg føler at dette går dårlig. Men på en måte tror jeg at han forstår, for når jeg varmer opp på oppvarmingsbanen på lange tøyler så bare går han der. Han traver bortover som en liten engel, enser ikke de andre hestene som surrer rundt oss. Når vi kommer inn på konkurransebanen så bare står han der, venter tålmodig på sin tur. Når vi får startsignal fatter jeg galopp, setter meg opp i lett sete, det første hinderet tårner seg opp og jeg ser absolutt ikke noe steg. Men jeg stoler på hesten og flytter hendene fremover på halsen hans, nå er alt opp til deg Luven, og han tar meg trygt over på den andre siden. Han blir litt distrahert av den forrige hesten som startet som fortsatt surrer rundt på banen, den steiler og spretter rundt ikke så langt fra oss. Men det er ikke noe problem for han vet hva han skal, nok et hinder bringer han meg trygt over. Til at jeg har gitt all kontroll til han er han forbausende rolig, såpass rolig at han kommer altfor nærme og helt i bunn ved hinder nr tre. Jeg så ikke noe bedre steg så jeg sitter så musestille jeg kan oppå der, og uten noen større anstrengelser smyger han seg over hinder nr tre også. Ved neste hinder begynner han å bremse opp litt, det er et typisk tittehinder flere har sliti med. Jeg trykker forsiktig bena rundt han, og legger frem hendene. Alt hviler på om hesten har lyst til å komme over, men alt han trengte var en bekreftelse fra meg så han velger å hoppe trygt og godt over det hinderet også. Ved dette punktet begynner jeg nesten å smile, kanskje dette skal gå bra? En etter en forserer vi de neste hinderne i grunnomgangen, så er vi i omhoppingen. Jeg klemmer til med bena, ber om et litt høyere tempo og prøver og svinge så krappe svinger jeg kan uten å ta den krappeste svingen vi egentlig kunne tatt (litt snill skal man være når man selv ikke er helt med).  Vi er feilfrie også er det bare en enkel rekk igjen, vi galopperer mot den og vips er vi over det siste hinderet, feilfritt og med en helt grei tid. Jeg blir så utrolig glad, og ikke minst takknemlig. Jeg vet at jeg har verdens beste hest, men han slutter aldri å overraske med hvor fantastisk han egentlig er. I hodet mitt takker jeg han mens jeg klapper han, takk for at jeg kan ta deg på stevner selv om vi ikke har hoppet noe særlig, takk for at du alltid stiller opp når det trengs, takk for at du er så utrolig fantastisk at jeg kan sitte å bare konsentrere meg om å følge bevegelsene dine slik at jeg ikke gjør noe dumt, takk for at du er til å stole på. <3

Vi endte opp på en 9. plass av 58 startende, noe som bare gjorde lykken enda større. Ikke noe er bedre enn å starte sesongen med å nesten ikke ha hoppet siden i sommer, men allikevel kunne ta hesten ut i en 105 cm klasse også gjøre det såpass bra.

(Årghe, irriterer meg grønn at jeg ikke tok av den store vinterjakken på bildene, jeg vet jeg er en feit blubb men jeg trenger jo ikke akkurat se enda verre ut. Jeg som til og med hadde den verdens fineste nye stevnejakken min på under, sånn går det når man lever halvveis i tåka).

Legger ved en sang som er blitt favorittsangen min å høre på når jeg rir hesten i skogen her hjemme. Synes den passer så fint til hvordan Luven er for meg. <3

Superchick: Crawl (Carry Me Through)
When all have left me
And hope has disappeared
You'll find me here

And when I have to crawl
Well, you crawl too
I stumble and I fall
Carry me through
The wonder of it all is you
See me through

When everything I was is lost
I have forgot but you have not
When I am lost, you have not lost me
<3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits