Det går fint (nei det gjør ikke det...)

Fake it till you make it. Det er noe jeg prøver hardt på for tiden, mye av tiden funker det greit. For ikke å snakke om hvor mye positivt treningen gir meg. Allikevel er jeg i depresjonens stygge klør. Jeg prøver så hardt, så hardt å komme utav det men det er vel en kjennsgjerning at man ikke kan rømme fra seg selv. Så fort jeg stopper litt opp kjenner jeg hvordan det veller opp i meg. Vet ikke om folk vet hvordan jeg egentlig har det for tiden, når folk spørr hvordan det går ønsker jeg ikke å komme meg negativt, ønsker ikke å være hun som fortsatt er deprimert. Ønsker ikke å være hun som fortsatt går kun på overlevelsesmodus, ønsker ikke å være en byrde på noen som helst måte.

Men mest av alt ønsker jeg ikke å leve mer. Samtidig som alt jeg vil er å leve, jeg ELSKER å leve. Men depresjonen overskygger alt og alt blir så innmari mørkt. Nå venter jeg bare på at min nye psykolog skal få tlf tid også skal jeg manne meg opp til å ringe, jeg som aldri, aldri egentlig gjør sånt. Men når man er helt desperat så har man jo ingenting å tape.

Værsåsnill min nye psykolog, jeg vet at det sikkert er vanskelig fordi vi bare har snakket sammen en gang men jeg holder på å drukne. Og alle som er rundt meg ser en annen vei fordi jeg nok har overbevist dem om at jeg ikke er på vei til å drukne. Og selv om jeg egentlig ikke vil være til mer så betyr ikke det at jeg har lyst til å drukne...

Oppdatering. Som forventet gikk ikke tlf samtalen noe bra. Fikk beskjed om at jeg bare burde prøve å presse meg på trening, prøvde å si at det ikke hjelper nok, at det er det jeg har gjort lenge nå. Også kom den mest idiotiske kommentaren, psykologen mente at jeg så ofte hadde løst ting med å skade meg eller ønske å ta livet av meg og at det var viktig at jeg ble sjefen for følelsene. At jeg skulle klare å takle ting, at det å komme inn og ut av sykehuset bare ville opprettholde den tilstanden jeg så gjerne ville ut av. Så det var viktig at jeg dro på trening og klarte å takle ting selv på en god måte. Da klikket det for meg omtrent, ble skikkelig krass i stemmen og sa rett ut at jeg har vært deprimert mer eller mindre hele det halvåret(!) de bare har driti i å passe på at jeg har psykolog, og at jeg som regel ALLTID takler ting med å være sjefen over ting og faktisk klarer å presse meg på trening og at ting går bra. Heldigvis sa hun selv at det var en idiotisk kommentar når jeg ble sinna. Men jeg kjenner likevel at det siste håpet mitt forsvant... Beskjeden om at jeg kan ringe igjen om et døgn er ikke akkurat noe hjelpsomt i det hele tatt når denne samtalen omtrent bare gjorde meg verre. Hva faen skal man gjøre nå liksom?!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits