Så var den her igjen

Klørna som griper tak og river meg istykker innvendig,
som får tårene til å trille sakte nedover kinnene mine.
Presset som truer med å knuse meg og kun lar små hikst unnslippe.
Den bunnløse smerten som får det til å kjennes ut som at tiden står stille.
Den grusomme rastløsheten,
må jeg virkelig klare bare enda et sekund til med dette? 
Hvert eneste åndedrag en kamp. 

Jeg har ristet og ristet meg for å få vekk depresjonen som har klort seg fast, men det eneste jeg føler jeg har oppnådd er at den har klort seg mer og mer fast.
Skulle så ønsket at den nye psykologen hadde sett meg og hvordan ting er, for er det virkelig meningen at man skal holde ut når det eneste som holder meg her er frykten for å ikke dø. 
Man kan leve en stund på den frykten, men etterhvert kommer man til et punkt hvor til og med den virker meningsløs og uvirkelig. 




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits